Ikke lenger noen baby i hus

Barna skal spise kveldsmat og Amanda klatrer helt opp i tripptrappstolen sin selv, med bøyle og det hele, for første gang. Hun har ellers nøyd seg med guttas, som selvsagt er lettere å komme seg opp på. Jeg fjerner bøylen hennes og sier halvhøyt “nå har vi ingen baby i dette huset lenger. Kanskje vi skal lage en ny?” Guttene ser på meg og svarer avslappet “nei, det kan du jo ikke mamma, for du og pappa kan ikke lage babyer mer”.

Så kommer det fra Sebastian: Du kan få en av meg. Victoria har sagt at vi skal ha fem, så da går det greit.

En ny mann til mor

Sebastian:

Mamma, jeg er så glad i deg.
Jeg er så glad i deg at jeg vil gifte meg med deg!
For jeg kan gifte meg med en voksen dame selv om jeg er en liten gutt.
Ikke? Men når jeg er tjuefem så!

Vi har ikke lenger en baby

Det er ikke til å tro at familiens lille baby er blitt så stor.
Det kjennes ut som det bare er noen måneder siden hun kom til verden.

Nå er hun en jente full av futt og vilje, som lærer fort og kan masse.
Språket blomstrer og hun hermer og øver.

Hun er som regel en glad jente, men når trassen kommer er hun sta! Heldigvis er det ikke mye som skal til for å få henne glad igjen. Hun var så sutrete og sinna her om dagen, og jeg lette etter noe som kunne avlede.
Hun fikk et flagg i hånden, og da strålte hun sporenstreks opp og ropte

Hudaaaaaaaaaa!

Øvelse gjør mester

Hørt fra sengen til Amanda:

Huuudaaaaaa (les hurra)

Hudaaaaaaaaaa

Hudaaaaaaaa

Bade

Baaade

Bade

Baaaaaade

tto (les sko)

tto

ttottottottottotto

Ja!

Hurra - ny sofa!

Den som venter på noe godt osv…

Det er ikke så lett

Mamma, jeg vil være snill gutt, men det er ikke så lett…

Sebastian, 6 år.

Ingenting er som

følelsen av å se lykken og stoltheten i ansiktet til en seksåring som har fått skryt for den flotte tegningen sin.

Synes du virkelig den er fin, mamma! Jeg gledet meg sånn til å vise deg den!

mimmi? pappa? mimmi?

Amanda vil ikke sove. Hun står i sengen sin, jeg sitter på gulvet hennes og ignorerer. Jeg er her, men her er ingen service. Hun er riktig så indignert og kyler smokken sin i gulvet. Jeg lemper den bare opp i sengen hennes igjen, uten å gi henne oppmerksomhet. Hun sier tørst, vann, lager snytelyd og vil ha oppmerksomhet. Til ingen nytte. Hennes mor er alt for opptatt med å skrive dette og holde ut. Da kommer det tynt: Mimmi? Pappa? Mimmi?, - som om hun roper på sin eneste reddning. Vel, det kan tenkes hun får litt vann etter å ha hylt sånn. Før vi begynner på runde 2…

En stor dag for alle tre

To veldig spente gutter og ikke så rent lite spente foreldre troppet opp på skolens førskoledag. Sebastian var så nervøs at han var mutt og stille. Læreren ropte opp alle barna som skulle være med lærerene videre alene, når alle var ropt opp. Sebastian stivnet til og begge guttene krøp opp på fanget. Når det var tid for å gå, ristet begge av seg nervøsiteten og spratt opp. To litt betuttede foreldre satt igjen og ventet på at foreldremøte skulle begynne.

Etterpå møtet sto alle de spente foreldrene og ventet på barna. De kom springende ut fulle av historier. Vi var alle var enige om at dette skal bli en fin skole å begynne på.

Så bar det i vei til IKEA med lystette gardiner som mål. Amanda skulle få nytt rom!

Og samme dag som våre gutter så starten på sin nye tilværelse flyttet Amanda altså ut av vårt rom og inn på sitt eget.

Vi har en fotgjenger!

Amanda har siden hun var syv mnd gått rundt møblene. Nå, ni mnd. senere tør hun endelig slippe seg. Hun har den siste uken lagt på et skritt hver dag, og lørdag 16.02.08 gikk Amanda over gulvet. I dag, mandag, er dørterskler ingen hindring, og hun har jammen allerede fått opp farten!