Når vi tok syklene ut i våres, spurte jeg om vi skulle ta støttehjulene av. Sebastian svarte kontant nei. Han kom nemlig ikke til å klare å sykle uten støttehjul. Jeg forsto at det ikke var rom for argumentasjon. Hans bror er solidarisk, og ville heller ikke ta støttehjulene av. Sebastian har så flere ganger sagt, at støttehjul, det må han ha! Han kan nemlig ikke sykle uten. Jeg sa at som med alt annet, må man øve før man mestrer å sykle. Nei, Sebastian mente at det var noe annet med sykling. Det ville han nemlig aldri få til. Mathias bestemte seg for å få det til neste år. Jeg sier at det er de som bestemmer selv, og at vi ikke kommer til å gjøre noe før de ber om det.
Sommeren går og så sier Sebastian plutselig at støttehjulene skal av! Mathias er enig. Det er nemlig på tide!
To ustø gutter sykler i nøyaktig 30 sekunder hver og faller. Med mye heiarop og motivasjon får vi dem opp på sykkelen igjen. Nye 30 sekunder og de faller igjen. Nok sykling for den dagen! Sykling er oppskrytt.
Når de kommer hjem fra barnehagn dagen etter, i går, forsøker de igjen. Nei, de får ikke til. Ingen ting vi voksne sier får dem til å ville prøve igjen. “Jeg er ikke flink”. “Jeg får ikke til!”
I dag tidlig går Sebastian ut alene. Han er ute en liten stund og så kommer han løpende opp trappen. “Jeg syklet, mamma – JEG SYKLET!”
Mathias springer ut for å se, og jeg må først kle på Amanda som skal ut i vogna for å sove.
Når jeg kommer ut sykler begge to!
En stor dag, for gutter som KAN!
